SKAP ET GRØNT OVERHUS
Av Dag Hareide, rektor Nansenskolen, Norsk Humanistisk Akademi
De som styrer økonomien styres selv av en ekstrem kortsiktighet. Politikere makter ikke endre dette, fordi velgerne vil ha sine goder nå. Dette ”kortsiktighetens tyranni” er farlig, fordi det kolliderer med en klode hvor de valg vi tar nå har konsekvenser i århundrer. Betyr dette at demokratiet ikke kan løse miljøproblemene? Må vi endre demokratiet? Kan vi for eksempel innføre et grønt overhus?
Mer enn 98 % av all handel i verden er ikke handel med varer og tjenester, men pengeflytting. Det er finanskapitalen som handler i aksjer, derivater, sub prime lån, valuta osv. Dette skjer med en voldsom hurtighet med sikte på kortsiktig fortjeneste. Hurtighetens i transaksjonene kan få store banker og selskaper og store lands valutaer til å vakle i løpet av minutter.
Denne kortsiktigheten er ekstrem i finanskapitalen, men hersker også i realøkonomien. Kapitalismens krav om profitt og rentesystemet gjør at en investering må betale seg fort. Med en rente på 6 % vil en investering om 10 år være halvparten så mye verdt som i dag, og det som gjelder om 50 år er i praksis ikke noe verdt. Rentesystemet og kapitalismen diskonterer framtiden, og gjør langsiktig tenkning ulønnsom.
Politikerne skulle rette opp dette. Men med valgperioder på fire år, blir den politiske debatten overfylt av de umiddelbare interesser for mer skole, lav skatt, mer veier osv. Hva dette betyr for våre barns oldebarn er ute av syne.
Denne mangel på langsiktighet er farlig. For mens økonomiske og politiske ledere har en maksimum tidshorisont på 10 – 30 år, så er miljøproblemene blitt mer og mer langsiktige. Vi har fått en ny generasjon miljøproblemer. De har til felles en lang avstand mellom årsak og virkning i tid og rom. Tidligere var det oftest et umiddelbart forhold mellom miljøproblemet og virkningen på mennesker i nærheten. Det var enkelt å redde Mjøsa fra overgjødsling. Nå er det slik at hamburgeren jeg spiser i Bergen, er produsert ved å rasere regnskogen i Brasil. Det som kommer ut av eksosrøret i bilen på E 6, overoppheter verdenshavene så korallrevene vil dø i Rødehavet. Sprayboksene vi brukte på 1960-tallet ødelegger ozonlaget en gang i framtiden. Og atomavfallet i Halden må lagres atskilt fra levende organismer i titusener av år.
Denne kloden er ikke avhengig av at mennesket, men vi er avhengig av at kloden. Dersom vi skal beholde det som gjør det greit å leve her; nok ferskvann og jordsmonn, et noenlunde rent hav, et ozonlag og et klimasystem som ikke går amok så må vi tenke og handle langsiktig.
Problemet er at de som står for det meste av den globale miljøødeleggelsen er de som vil oppleve minst av skadevirkningene. Noen er gjerningsmenn, andre er ofre. Norge er et av de land som ser ut til å rammes senest og minst av klimaendringene. Og vi som lever i Norge nå, verdens overklasse og verdenshistoriens mest forurensende generasjon, kan slippe lett unna.
Dessuten hadde de som rammes hardest ikke stemmerett i Stortingsvalget 14. september. Indianere i regnskogen, tyfonofre på Filippinene eller folk som sulter på grunn av økende tørke i Etiopia har ikke stemmerett. Heller ikke våre barns oldebarn som virkelig skal få merke det. For ikke å snakke om alle de andre levende vesen på kloden som opplever tilbakegang og utrydning, og som antagelig ville ha en fordel av at homo sapiens forsvant. Ingen av disse har stemmerett. Og vi som stemte, stemte ikke for de partiene som mest konsekvent har kjempet for miljøvern. Er vårt demokrati systemisk kortsiktig og gjelder bare for en overklasse på kloden?
Jeg tror at grunnen til at miljøet ikke betyr noe vesentlig i valg i Norge (med et mulig lite unntak for 1989) er ganske enkelt fordi velgerne ikke bryr seg nok om miljøet. Men hvordan stemmer dette med at miljø nesten alltid nevnes som ett av tre på topp temaer, og
med en rekke undersøkelser som for eksempel sier at nordmenn foretrekker at vi går ned i forbruk for å redde miljøet? Det stemmer på den måten at vi vil flere ting samtidig. Jo, jeg foretrekker at Norge går ned i forbruk, men samtidig har mitt forbruk økt.
Vi er sammensatte. En del av meg tenker langt og kjærlig på andre som har det verre enn meg selv, en annen del er kortsiktig og egosentrisk og tenker på meg og mine nærmeste nå. Det siste vinner oftest. Da er det greit at vi tar den dobbeltheten som et utgangspunkt.
Derfor følgende forslag: La oss stemme to ganger. En gang på vårt Storting. Andre gangen på et Grønt Overhus eller Annetkammer. Det skal være et overhus som ikke representerer tradisjonen og fortiden som det britiske overhuset. Det skal være et overhus som representerer framtiden og kommende generasjoner.
Idéen fikk jeg fra en indianer som deltok på en miljøkonferanse i New York. Han fortalte at han tilhørte et råd i sin stamme som hadde vetorett overfor stammens ledere dersom de vedtok noe som kunne gå ut over ”den syvende generasjon”. De var personer valgt i egne valg fordi de ble antatt å ha lengre tanker og større visdom enn de mer aktivistiske lederne. Jeg kom hjem begeistret og diskuterte det kort med stortingspresident og statsminister i Norge på den tiden. Den første syntes det var interessant. Den andre syntes det var tull.
Et slikt Grønt Overhus med vetorett krever naturligvis endring i grunnlov og lange diskusjoner. Men det kan gjøres noe i mellomtiden. Hva om vi lager et eget valg hvor vi velger en gruppe på la oss si 20 personer? Disse kan sitte en lengre periode, for eksempel 8 eller 12 år. De kan få et eget rådgivingskorps som består av forskere og andre med mye kunnskap om langsiktige virkninger av våre inngrep i naturen. Så kan de komme sammen noen perioder i året og gå gjennom forslag fra regjering og storting. De må da uttale seg når disse lovene og budsjettforslagene vil gå ut over den syvende generasjon eller andre som ikke har stemmerett i norske valg. Det gir i hvert fall en viss moralsk makt.
Antagelig er det bedre å velge personer framfor partier. Mange ville stemme på Willoch som ikke ville stemme på Høyre. Jeg tror folk vil stemme med den delen av seg som tenker langsiktig. Kanskje kunne noen av Norges anerkjente frivillige organisasjoner få retten til å nominere kandidater. De vil kunne involvere flere enn de som er involvert i partienes nominasjoner til Stortinget. Når man har prøvd ut dette Grønne Overhuset en tid, kan man skrive det inn i grunnloven og gi reell vetorett. Dette er ikke en begrensning av demokratiet, men en utvidelse. Herved er forslaget levert, kjære regjering.
Kilde: Nansenskolen. Kronikk i Dagbladet.